Langnes-folket

Uår i Sverige drev Kuoljok-familien over grensen fra Jokkmokk til Norge og Tysfjord. Etter et par tiårs nomadeliv i Tysfjords fjorder og fjell, havnet en grein av familien i Sørfjorden i Bodin kommune, nå Bodø. Der ble de etter hvert bofaste på Langnes. Her får du den fascinerende historien.

Før bodde det folk langs Mistfjorden på en rekke steder som nå for lengst er fraflyttet. Blant de beboerne som huskes best, er Petter og Kristine fra Langnes i Sørfjorden.

Storfamilien forlater Sverige

Foreldrene til Petter og Kristine var Nils Kuoljok og Elen Ånsdotter fra Sirkas i Jokkmokk, Sveriges største sameby. Nils var født ca 1834, og Elen rundt 1838. De ble gift i 1866 i Sverige. Ikke lenge etterpå flyttet de over grensen til Tysfjord sammen med en rekke andre familiemedlemmer.

For det var ikke bare Nils som flyttet til Norge – han fikk følge av moren Gunnilla Nilsdotter Kuoljok, søsteren Inga Persdotter Kuoljok og brødrene Mickel og Nikol. Faren, Per Mickelsson Kuoljok, hadde kommet bort på fjellet noen år tidligere.

I Tysfjord fikk Nils og Elen fem barn: Inger Kathrine født 1869, Mikkel Amund født 1872, Petter født 4. juli 1875, Keira født 27. november 1883 og Kristine født 8. mars 1889. Inger og Mikkel døde i Tysfjord - Inger av lungebetennelse og Mikkel av skarlagensfeber.

Familien levde i hovedsak nomadisk i Tysfjord. De bodde ulike steder, og bostedet var lavvo og gammer.

På Drag i Tysfjord bor advokaten Ingar Nikolaisen Kuoljok. Hans oldefar Nikol var bror til Nils, og slik ble Ingars bestefar Mikkel Anders søskenbarn til Petter og Kristine. Ingar forteller at han vokste opp med historiene om slektningene som bodde i Sørfjorden. Han vet at både Nils og Petter besøkte Tysfjord etter at de hadde flyttet til Bodin, og forteller at hans folk også var på besøk på Langnes.

Videre til Sørfjorden

Det var en gang i perioden 1889-1891 at Nils Kuoljok og Elen Ånsdotter kom til Sørfjorden. De kom fordi søsteren til Elen var gift i Storvika. Mannen hennes, Amund, drev stort med reinsdyr og trengte hjelp til driften. Familien til Nils og Elen levde i fattigdom, og håpet var nok å få oppleve bedre tider i Sørfjorden

Først bodde familien i en gamme i Ånsvika, nord for bebyggelsen i Storvika og rett utenfor skjærene i Sørfjorden. Senere bygde de en gamme på Gamsletta, ca 600 meter sørøst for husene i Storvika. Men en gang før år 1900 flyttet de over til Langnes, der de kom til å bli boende.

Vi vet at yngstebarnet Kristine ble født i Tysfjord i mars 1889. Og etter folketellingen av 1891 vet vi at familien da var på plass i Storvika. I folketellingen for år 1900 finner vi familien innført på Storvik bnr 1, som er Langnes. Der er Nils oppført som forpakter og gårdbruker, «delvis understøttet av det offentlige».

Keira døde på Langnes den 27. mai 1909, bare 25 år gammel. Det var tuberkulosen som tok ham. Keira døde ugift, oppført i kirkeboken som fisker. Han hadde på denne tiden startet arbeidet med å rydde seg en egen plass i nærheten av Langnes. Keira bisto også som dreng på Vatnet-gården, og Steen Hansen fortalte at Keira om kveldene oftest satt fordypet i bøker.

Nils Kuoljok, pappaen til Petter og Kristine i Langnes, gikk bort den 26. oktober 1915. Dette var midt under første verdenskrig. Men dødsfallet til samen fra Sørfjorden fikk spalteplass i lokalavisen på linje med nyheter fra fronten nede i Europa!

Nordlandsposten omtalte dødsfallet som om det skulle være en skikkelig kjendis - under overskriften: "Faltig-Nils død". I notisen heter det: "En heromkring under ovennævnte navn velkjendt lap, Nils Kuoljok, fra Langnes inde ved Mistenfjorden, er i disse dage død, ca. 85 år gammel".

Så er spørsmålet - hva betyr faltig? Første tanke var at det kunne være feilstaving for "Fattig-Nils". Men etter litt nærmere undersøkelser ser det heller ut til at faltig er tysk og her betyr rynker, dvs "Rynke-Nils".

I Nordlandsposten av lørdag 19. mai 1956, i en artikkel skrevet av Sigvart Simonsen, fremkommer en smått utrolig historie: "Nils Kuoljok var prestelært, og hos ham fikk Petter den første opplæring i bibelen. Han var også en stor patriot den samme Nils, og hans største ønske var å få dø og bli begravet i Langnes, et ønske han også fikk oppfylt. Det offentlige tok imidlertid affære - gravet opp liket og fikk det gravlagt på Bodin kirkegård."

I kirkeboken for 1915 finner vi imidlertid ikke spor som kan bekrefte det Nordlandsposten bringer til torgs. Nils er innført som død 26. oktober og begravet 2. desember på Bodin kirkegård - uten særskilte kommentarer innført i kirkeboken.

Den 3. april 1926 går også moren bort, og kun Petter og Kristine er igjen på Langnes.

Petter og Kristine holder stand

På denne tiden går det mot slutten for bosettingen i Storvika, og fra litt ut på 1930-tallet er det bare Petter og Kristine som holder stand i Sørfjorden. Nordfjorden er for lengst fraflyttet, mens det noen år til bor folk i Breivika.

Søskenparet på Langnes livnærer seg med fiske og fangst samt et enkelt husdyrhold med geiter. Petter og Kristine ble boende på Langnes frem til 1957.

Petter i Langnes (Petter Nilsen, 1875-1957) var samisk jeger, fangstmann og fisker. Ofte var han å se i robåten, på jakt etter oter eller sel - gjerne helt ut til Misterøya - med sin lange rifle. Han solgte skinnene og stoppet også ut dyr og fugler for salg.

I 1892, bare 16 år gammel, bragte fiske og fangst av sel og oter ham helt opp til Narvik og Lødingen med robåten sin. Skinnene fra denne ekspedisjonen ble solgt i Narvik. I Ofoten fikk han også store mengder sjørøye. For å få solgt dette tok han turen helt opp til Bjørnefjell. Der pågikk arbeidet med Ofotbanen for fullt, og fisken fikk han solgt til anleggsfolket.

Kjøpet av Langnes

Ekspedisjonen opp til Ofoten og andre fangstturer for å fremskaffe kontanter, var viktig for at Petter skulle klare å kjøpe Langnes. For det var Petter som sto på for å formalisere dette, ikke faren Nils.

Kuoljok-familien var ikke spesielt opptatt av dette med papirer. De hadde en muntlig avtale med Petter i Vatnet om å få kjøpe Langnes, men dette ble ikke formalisert før i 1911, flere år etter at Petter i Vatnet var død, da skjøte ble utstedt. Hvorfor det tok så lang tid, er ikke godt å si. En mulig forklaring kan være at familien på Langnes trengte disse årene for å fremskaffe kjøpesummen på 300 kroner.

Trolig satt Nils og familien aller først opp en gamme på Langnes. Så ble gammelstua bygd helt tidlig på 1900-tallet. Dette huset hadde to tømrede rom og en bordskjåg ved inngangen på den ene langsiden. Julius i Vatnet satte opp nytt våningshus for Petter og Kristine i 1940/41. Nystua fikk to tømrede rom og bordskjåg ved inngangen på den ene kortveggen. I tillegg var det fjøs på gården samt et stabbur nede ved sjøen.

Petter og Kristine bodde på Langnes frem til 1957. Da skrantet Petters helse, og de flyttet ut til Festvåg. I 1959, etter Petters død, kjøpte Bodin kommune gnr 66 Storvik bnr 1 Langnes fra Kristine for 7000 kroner. I sakspapirene ble formålet oppgitt å være skogplanting.

Huset etter Petter og Kristine står fortsatt på Langnes – siden 1972 er det Bodø Jeger og Fiskerforening som har hånd om eiendommen. Slik er det mulig for turinteresserte å overnatte på foreningens hytte Langnesbu. Stedet har også blitt et populært dagsturmål, særlig i vinterhelger med godt skiføre.

Petters store, samiske bibel

Folket inne på Langnes var som nevnt ikke ekstremt opptatt av papirer og bøker. Men én bok hadde Petter Nilsen kjær - sin samiske bibel.

Petters tilknytning til kristen tro - og til sin samiske bibel - er beskrevet i flere avisartikler. I Nordlandsposten av 26. april 1956 heter det: "Det er søndagsmorgen. Petter har sin gamle samiske bibel oppslått foran seg og leser skriftens ord. Det gir hans liv innhold nok til å holde ut her i ensomheten.".

Ståle Hansen i Festvåg forteller at Knut Johansen (1943-2016) hadde mange historier om Petter: "Petter var jo veldig religiøs. Og en gang han hadde betennelse i en finger og feber, så han engelen Gabriel dale ned over Storvika i rypeskikkelse - og han hørte barnegråt. For øvrig var betennelsen såpass alvorlig at fingeren svalt bort så bare beinet var tilbake".

I en nekrolog skrevet ved Petters død høsten 1957, skriver Haakon Hansen Vatne i Nordlandsposten: "Nå er Petter kommet til et bedre sted. Dypt religiøs som han var, hadde han ikke kjærere lesning enn den gamle samiske bibelen. Han så alltid frem til et lykkeligere og bedre liv når han vandret herfra.".

Kristines vaffeljern ennå i bruk

Folket på Langnes var gjestfrie. Der var ingen rikdom, men gjestene fikk traktering. For eksempel med Kristines vafler. Og Kristines vaffeljern er ennå i bruk!

Gudmund Slettvoll Andreassen har hytte ved Klubbvatnet, som han flittig bruker. Familien hans er stor grunneier av utmarksområder mellom Heggmotind og Steigtind, og hadde opp gjennom tiden mye kontakt med folket på Langnes. Og Kristines vaffeljern, det har altså Gudmund på hytta.

"Min bestefar og hans bror hadde et godt forhold til Petter og Kristine på Langnes. De var ofte der oppe og fisket eller hugde ved", forteller Gudmund.

Han vokste opp med fortellingene om folket i Sørfjorden: "En helt fantastisk historie. De kom fra magre kår og sult i Jokkmokk til åpent hav og fisk. Først i Tysfjord og senere i Storvika og Langnes", sier han.

Mens Gudmund Andreassen har det klenodiet som Kristines vaffeljern er, har også mange andre ting fra livet i Sørfjorden blitt tatt rede på.

I 1958 leverte Kristine inn ulike gjenstander til Nordlandsmuseet, som den gang het Nordland Fylkesmuseum: Pipe av bein, vevgrind av bein og av bjerk, rundkniv og krumkniv for arbeid med drikkeøser, spenne av bein og kaffekvern med mere. Det fremgår av en artikkel i Nordlandsposten.

I 1981 stilte for øvrig museet ut jaktutstyr som hadde tilhørt Kristines bror Petter: "De utstilte gjenstander har museet fått fra Bjarne Ingebrigtsen, Festvåg, som kjente langnesfolket godt, og som ofte var med Petter Nilsen på jaktturer. Vi har også stilt ut ei munnladningsrifle som har tilhørt ham. Den har vi fått låne fra Kristian Frivik, Bodø", het det i en notis i Nordlandsposten.

Blant det utstilte utstyret var Petter Nilsens jaktsekk som han selv hadde sydd av kobbeskinn, ei otersaks, krutthorn og støpeformer for blykuler. Geværet ble beskrevet som finkalibret til munnlader å være - bare 10 mm, og omtales som meget vel avbalansert og at det ligger støtt i anlegget.

Petter blir syk

Lørdag 16. februar 1957: Kåre Nilsen (1917-2001) fra Festvåg er inne i Sørfjorden på fiske. Så ser han plutselig at Kristine på Langnes står og vifter med noe hvitt tøy. Hun trenger hjelp!

Kåre setter kursen i land. Det er Petter, broren til Kristine, som er alvorlig syk. Kåre tar seg til Festvåg så snart det går. Distriktslegen kontaktes. Legen ordner det slik at et militært helikopter henter Petter ut fra Langnes. Dette skulle også innebære slutten for fast bosetting i Sørfjorden.
Det er Ingrid Elise Georgsen (f 1940) som beretter dette. Hun er datter av Ragnhild og Kåre Nilsen på Stormyra i Festvåg. Kåre var fra Storvika, og bodde der sammen med bestefaren, moren og onkelen frem til 1936. Da døde bestefaren, og de andre forlot Sørfjorden for godt og flyttet ut til Festvåg.

Etter litt tid ble Petter utskrevet fra sykehuset. Men det var utelukket å returnere til Langnes. Han og Kristine innlosjeres hos Ragnhild og Kåre i Festvåg.
Men dramatikken fortsetter: Det brenner på gården Stormyra. Ragnhild er i fjøsen. Langnes-Petter er alene i våningshuset. Den skrøpelige mannen klarer å knuse et vindu og berger seg ut. Etter denne dramatiske hendelsen flytter søskenparet ned til Maren i Vika, nede ved havet ved Engan i Festvåg.
Det går ikke så lang tid før Petter igjen blir alvorlig syk. Han hentes opp på Stormyra igjen. Der dør han den 1. november 1957.

Kristines siste år i Festvåg

Kristine kjøper noe senere en liten hytte i Rønvika i Bodø for 500 kroner. Den fraktes inn til Festvåg, og plasseres i området mellom Smådalen og Håkon Stordal. "Sommarfjøsbakken kalte vi stedet", forteller Ingrid Elise. Der flytter Kristine inn i februar 1963.
I juni samme år blir det høy temperatur hos Kristine: Nordlandsposten har tatt turen til Festvåg og avbildet hytten hennes. Slum i Festvåg, skriver avisen.
"Kloss inntil veien i Festvåg finner vi denne lille gebrekkelige bord-hytten, ikke større enn veivesenets små hvilebuer. I denne hytten lever likevel et menneske, 74 år gamle Kristine i Langnes, som for en tid siden flyttet ut fra fjorden der hun hadde et lite bruk. Det kan synes ubarmhjertig at en så gammel dame bebor så elendig hus", heter det blant annet i artikkelen.
Kristine blir sterkt irritert, ja, kanskje rett ut sagt forbannet. Hun tar bussen til byen, og tropper opp i Nordlandspostens redaksjon, der hun slår i bordet.
Men årene krever sitt, også av Kristine Nilsen. Den 7. november 1965 går hun ut av tiden.

Selv om det begynner å bli noen år siden, er det fortsatt mange som veldig godt husker den av vekst bittelille Kristine. Blant dem er Ellinor Sandnes og Eva Ovesen, begge oppvokst i Festvåg. De forteller at de ofte var innom Kristine i hennes lille hytte, der de blant annet lærte å telle til fem på samisk. Hermod Stordal, Festvåg, forteller at han kløyvde ved for Kristine. Bodil Hansen Strand, oppvokst ved Vatnet, forteller at Kristine kom på besøk til dem også etter at hun hadde flyttet til Festvåg. Da gikk hun over fjellet. Så minnene er tydeligvis mange og gode og høyst levende!

Kilder: Bodin bygdebok bind II-2 Nordstranda, ulike offentlige svenske og norske offentlige arkiver, diverse artikler i Nordlandsposten og nedtegninger fra Bjarne Ingebrigtsen. Videre muntlige overleveringer bl a fra Ingar Nikolaisen Kuoljok, Ellinor Sandnes, Eva Ovesen, Ståle Hansen, Ingrid Elise Georgsen, Hermod Stordal, Alester Hansen, Bodil Hansen Strand og Gudmund Slettvoll Andereassen.